3. (Blogg) Jeg blir syk første gang

12jan - by Killcancer.no - 0 - In BLOGG / MIN HISTORIE NYHETER

(2000) Etter sommerferien i 2000 er jeg på reise til Malmø i Sverige med for å besøke en kunde. Jeg har nettopp avsluttet en deilig ferie i Kristiansand sammen med min daværende kone Anne Mari og mine tre døtre Christine, Benedicte og Marthe. Men jeg kjente allerede på ferien at min venstre testikkel var hovnet opp.  Jeg har etter ferien oppsøkt legevakten som ga meg antibiotikakur mot betennelse i bitestikkelen. Hvis ikke denne virket i løpet av turen til Sverige ville legen fra legevakten at jeg skulle kontakte Haukeland Sykehus.

Antibiotikakuren hjalp ikke, og den 30. august år 2000 oppsøkte jeg doktor Jens Høstmark ved urologisk avdeling på Haukeland. Han brukte bare et halvt minutt på å stille testikkelkreftdiagnosen og bekreftet den med en enkel ultralydundersøkelse. Umiddelbart etter diagnosen ble jeg sendt til røntgen. Der fant de spredning til lungene, en kreftsvulst i ene lungen på størrelse med en drue. En CT av hodet viste gudskjelov ingen videre spredning dit. Dagen etter, den 31 august ble jeg operert. Påfølgende mandag, 4. September 2000, på min datter Benedictes 8-års dag lå jeg lenket til sykesengen på Haukeland Sykehus post 2 på kreftavdelingen, med cellegiftene hengende i en cocktail over hodet mitt. Jeg fikk to poser med intravenøs tilførsel av cellegiftene cisplatin (flytende platina), bleomycin og etoposide. Tilførsel skulle foregå 8 timer daglig fra mandag til fredag. To poser a 3 liter skulle inn i kroppen hver dag.  Prosessen skulle gjentas i hvert fall fire ganger. 5 dager hver gang. Så to ukers pause før en ny fem dagers kur fra mandag til fredag, 8 timer hver dag. Tirsdag i første uke med pause hadde jeg en såkalt mellomkur, hvor jeg fikk en mindre dose, hovedsakelig bleomycin.

Cellegiften var tøff å gå igjennom. Før behandlingen startet om mandagene ble jeg veiet. Dette var for å beregne dosen på cellegiften. Jeg fikk høre at man fikk maks av det man kunne tåle og her spilte kroppsvekt en avgjørende rolle. Hørselen min ble også testet hver gang før oppstart på ny runde med cellegift. Dette fordi cellegiften kan føre til umiddelbar reduksjon i hørsel.

Mandag og tirsdag av behandlingsukene gikk ok, Jeg begynte å miste appetitten tirsdag kveld og da onsdag morgen kom var jeg veldig kvalm. Til tider så kvalm at jeg kun klarte å ligge i fosterstilling i sengen. Min mor forsøkte å skjerpe appetitten med pasta fra pastasentralen. Det smakte ok tirsdagen, men da hun kom med samme rett onsdagen kunne jeg ikke utstå det. Jeg klarte ikke engang lukten. Jeg fikk kvalmestillende tabletter hele tiden, men var likevel så kvalm som jeg aldri hadde vært. Enhver form for matlukt kunne sende meg på toalettet for å spy med cellegiftstativet hengende på slep.

.

Under behandlingen er det viktig å få cellegiften ut igjen for å hindre organskade, spesielt på nyrene. Ved alle toalettbesøk måtte urinmengde måles og loggføres på en liste på toalettet. Sykepleierne var nøye på dette og fulgte godt med. Det var tre andre på samme rom som holdt på med det samme, så det tok ikke lange tiden før toalettet stinket urin. Hver dag. Dette gjorde meg bare enda kvalmere. Urinerte vi for lite fikk vi vannlatende sprøyter. Da kunne jeg pisse opp til en liter av gangen.

Jeg spiste lite og kastet derfor lite opp, men jeg hang over toalettskålen mange ganger og brekket meg til jeg var dradd i fjeset. Fra onsdag og til fredag ettermiddag var det bare å bite tennene sammen og holde ut.

Etter kuren måtte jeg trappe ned på kvalmestillende tabletter. Da ble jeg først veldig mye dårligere og fikk i tillegg kraftige magekramper. Spesielt om morgenen. Kvalmen avtok gradvis ut i pauseuken etter kuren, men appetitten var vanskelig å få opp igjen. Jeg spiste for det meste flate tørre knekkebrød uten særlig pålegg på. Så drakk jeg te. Det ble jeg ikke kvalm av.

Da jeg var kommet til onsdagen i uken etter første behandlingsuke, måtte jeg skikkelig på toalettet for første gang etter oppstart av behandlingen. Ni dager etter altså. Det gikk ikke. De kvalmestillende tablettene hadde hardpakket avføringen slik at det var umulig å få ut noe som helst. Dette var jeg helt uforberedt på. Jeg hadde store smerter og lå en hel natt og vrei meg på gulvet i ren smerte. Avføringsproblemene gjentok seg etter hver kur, men heldigvis fikk jeg behandling med klyster og fant etter hvert en måte å få dette til på. Men det var som å drite asfalt.

I pauseuke 2 etter første behandling hadde jeg planlagt å dra på en hyttetur et par dager sammen med noen venner. Jeg tok blodprøver på sykehuset annenhver dag og nå viste mine hvite blodlegemer en faretruende nedgang. De ble så lave at jeg ikke kunne dra på tur på grunn av infeksjonsfaren. Torsdagen var de så lave at jeg begynte å få feber. Jeg ble da hurtig innlagt igjen på isolat. Legene sa at om kroppstemperaturen hadde kommet over 38 grader hadde jeg fått kraftig antibiotika. Temperaturen stoppet på 37,9 grader. Jeg slapp unna antibiotikakuren. Da kunne livet mitt for alvor vært i fare. En antibiotikakur ville forsinket neste kur og på den måten gitt kreften nytt fotfeste, da hver kur krever at de hvite blodlegemene er på et tilstrekkelig høyt nivå. Fra fredag til søndag ettermiddag kom jeg meg igjen og etter en kort tur utenfor sykehuset søndag var jeg klar til behandlingsuke 2 mandag morgen.

I isolatet begynte håret mitt å falle av i store mengder. Jeg barbere det bort.

Det viste seg at mine hvite blodlegemer ikke tålte for cellegiftkurene. Hele mitt immunforsvar ble slått i bakken av første kuren. Jeg var da veldig skeptisk til hvordan dette ville gå. Legenes løsning på dette var å sette meg på daglige sprøyter som på kunstig vis stimulerte produksjonen av hvite blodlegemer i kroppen min. Verdiene på disse steg nå til vanvittige høyder.

I min jobb var jeg vant til å analysere tall. Jeg var derfor nøye med å legge inn alle prøveresultatene mine i et regneark slik at jeg lettere kunne følge med i utviklingen. Det skulle vise seg å være nyttig. For da siste kuren var gjennomgått var de røde blodlegemene mine så kritisk lave at en vikarlege ved kreftavdelingen mente jeg burde komme inn og motta blodoverføring. Hun mente det var overhengende fare for at jeg kunne oppleve hjertestans ved kroppslige belastninger med så lite blodtilførsel til hjertet. Jeg visste ut ifra analysene mine at de røde blodlegemene sank i ti dager etter hver kur, for så å ta seg bratt opp igjen. Jeg orienterte legen om det jeg hadde observert, og sa at jeg ikke ønsket blodoverføring. Jeg heller ville legge meg i sengen et par dager i påvente av at de skulle stige igjen. Etter å ha konferert med min hovedlege kom legene til at det ikke var en så stor overhengende fare. De påfølgende dagene viste da også at de røde blodlegemene steg hurtig igjen opp til tilfredsstillende nivåer.

Fredag 10 november 2000 var jeg ferdigbehandlet. Nå begynte ti år med etterkontroller. En gang i måneden det første året. Deretter annenhver måned de to neste årene. Så en gang per halvår i to år. De siste fem årene var jeg på etterkontroll en gang per år.

Etterkontrollene bestod av røntgen av bryst og mage. Annenhver gang ble det også tatt CT og annenhver gang ble det gjort ultralydundersøkelse av mage, nyrer og lever.  I tillegg ble det tatt blodprøve for å teste tumormarkør for testikkelkreft, i tillegg til en del andre standard blodprøveverdier. Etter blodprøve var det konsultasjon med lege samt en enkel fysisk undersøkelse av pungen og lymfesystemet i hals og underarm.  Jeg hadde under hele perioden ikke store innsigelser på opplegget, selv om det var ting jeg stusset på. At jeg ikke reagerte kraftigere skyldtes imidlertid mer min egen uvitenhet, enn at dette var et godt opplegg for etterkontroll.

Blodprøver og røntgen ble ofte tatt samme dag som legekontrollen. Resultatene av siste røntgen og blodprøver var derfor aldri klare da det var tid for legekonsultasjon. «Legen responderte med at rutinen var å informere pasienten i etterkant om man skulle se noe på røntgen eller blodprøver.

I ettertid forstår jeg at etterkontrollene på mange måter bare var en falsk trygghet.

Ikke en gang i løpet av disse etterkontrollene var det tema hvordan jeg på best mulig måte burde behandle kroppen min og styrke mitt immunforsvar igjen etter de kraftige behandlingene med cellegift.  Hvilken mat burde jeg spise, hvor hyppig jeg burde trene, eller om jeg burde jeg avstå fullstendig fra alkohol. Avgiftning var aldri noe tema.

Meldingen var hver gang at jeg bare måtte fortsette å leve et normalt sunt liv. Det ble heller aldri søkt etter å finne eventuelle skadevirkninger av all den cellegiften jeg har fått. En av de vanligste senvirkningene etter cellegift er utvikling av ulike typer blodkreft. Ikke en gang ble blodprøvene mine analysert med tanke på å avkrefte dette.

Dette til tross for at min blodsenkning ganske fort begynte å vise dårlige resultater. Senkningsreaksjon er en indikasjon på en infeksjons- eller sykdomstilstand i kroppen og skal normalt ligge mellom 10 og 15 millimol (mm) i en frisk kropp. Allerede etter ett år viste min senkningsreaksjon verdier på 60-70 mm, noe som indikerte at ikke alt var som det skulle være. Legen avviste dette og mente det kunne skyldes harmløse betennelser som vi alle ofte har i kroppen.

Jeg rapporterte også at jeg tidvis følge meg veldig sliten og utladet. Jeg ble da oppfordret av legen til å ta gerimax, et kosttilskudd, et råd jeg fulgte.

 

Denne grafen viser min senkningsreaksjon (SR) fra 1999 og frem til mai 2016. Den indikerer klart at jeg ikke var frisk etter cellegiftkuren selv om testikkelkreften var borte.

 

Les neste blogginnlegg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *